Renessansen

Renessansen betyr gjenfødelse, og er et begrep for en tidsperiode og en retning innen kunst og arkitektur. Det kan defineres som en betegnelse på idestrømningene som herjet i Europa mellom det 14. og 16. århundre. Renessansen oppsto på grunn av interesse for grammatikk, retorikk og metrikk. Boktrykkerkunsten ble funnet opp på 1400 – tallet av Johan Gutenberg som førte til at det ble lettere å trykke bøker.

I motsetning til før, hvor sentrum var Gud og det hellige, var renessansetiden mer fokusert på humanismen hvor mennesket og det jordiske sto i sentrum. I denne tidsperioden ble det mange nye oppfinnelser, som for eksempel oppdagelsen av solsystemet og oppdagelsen av at jorden var rund. Disse oppdagelsene snudde opp ned på kirkens verdensbilde, og gjorde at de mistet autoritet.

Renessansen innen språk og litteratur kalles humanisme. Noen norske kjente humanister var Absalon Pedersen Beyer, Peder Clausen Friis og Halvard Gunnarson.

·         Absalon Pedersen Beyer skrev “Om Norgis Rige” der han skildrer hvordan landet hadde mistet styrke og makt under unionen med Danmark. Verket hans ble skrevet i 1567, men ble trykket 200 år etter. Når han skrev så delte han historien inn i ungdom, manndom og alderdom. I Norge var det naturlig for norskfødte forfattere å sammenligne Norges politiske med den svunne storhet.

·        

           Clausen Friis oversatte og bearbeidet Snorres kongesagaer. Han skrev “Norges beskriffulser” der de ulike landsdelene skildres.

·         Halvard Gunnarson fremstilte bibelen på vers.